Refleksjoner på helgen

Jeg hadde en utrolig og rørende helg.

Fra fredag deltok jeg i landsmøtet i Miljøpartiet De Grønne - MDG som observatør fra Agder. Grønn politikk er nesten usynlig i USA, og selv om jeg skjønte at De Grønne spiller en mer vesentlig rolle her i Norge, var ideen om grønn politikk likevel noe eksotisk for meg i noen år etter at jeg flyttet hit. Men etter avradikaliseringen min var jeg på leting etter én ting over alt annet: de som er seriøse og effektive i kampen mot ytre høyre. Det har blitt åpenbart for meg at, innen partipolitikk, er MDG det beste laget. Men jo mer jeg forsket på partiet og hørte på politikerne deres, jo mer oppdaget jeg at her var det et parti jeg hørte hjemme i – og ikke bare på én sak. Jeg skjønte til slutt at grønn politikk er nødvendig og avgjørende for vår fremtid.

At jeg fikk bli med på landsmøtet kort tid etter at jeg ble medlem, var et privilegium. Og mens jeg satt i møtene og fulgte debattene og talene i salen – mens jeg observerte dusinvis av engasjerte folk som virkelig tror på demokratiet og er villige til å jobbe hardt for det – ble jeg rørt. Det kom faktisk tårer. Med tanke på reisen jeg har hatt og min fortid i ytre høyre, der jeg arbeidet nettopp for å sabotere demokratiet, inkludering og fellesskap, er det ikke en liten ting at jeg nå blir tatt varmt imot i MDG, hilst på og smilt til, og omfavnet.

Jeg er nok den eneste i verden som vil ha gått til bakkekampanje og banket på dører både for De Grønne i Norge og for Donald Trump i USA. Tanken gjør meg litt vondt og kvalm, men er også motiverende.

Og så på søndag ettermiddag ble jeg med på vandringen med andre pilgrimer samlet av Areopagos, STL Norge - Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL Bærum, Norges Kristne Råd, Den norske kirke, Stiftelsen 10. august, Al-Noor Islamic Centre, Human-Etisk Forbund, Trefoldighet • freds- og forsoningskirken i Oslo, og Kirkelig dialogsenter Oslo. Jeg ble invitert av Didrik Søderlind, og visste at jeg skulle besøke en moské for første gang, men hadde ikke tatt innover meg hele betydningen av arrangementet.

Vi startet på Sandvika videregående skole, der Johanne Ihle-Hansen var elev før hun ble drept av broren sin, Philip Manshaus, som var drevet av den samme rasistiske, nazistiske ideologien som jeg støttet før. Derfra gikk vi videre til 22. juli-minnestedet som står der ved havet i Sandvika. Etterpå tok vi bussen til Al-Noor Islamic Centre, der Manshaus forsøkte å ta flere liv, før han endelig ble stoppet av en fra selve moskeen og senere arrestert. Der overvar vi muslimsk bønn og fikk rikelig med mat etterpå.

På hvert stopp sa én eller flere talere noen ord – til minne om Johanne, til minne om dem som mistet livet 22. juli, og med tanke på håp, fred og fellesskap. Jeg var en av disse: jeg sto ved siden av 22. juli-minnesmerket og sa litt om hvordan man blir radikalisert. Jeg måtte samle meg, og er ikke sikker på at jeg formidlet noe særlig opplysende. Det er ikke lett å stå der faktiske hendelser skjedde – utfallet av ideologien som jeg var med på å spre.

Igjen, på samme måte som på landsmøtet, er det at folk tar meg hjertelig imot og lar meg snakke ved en slik anledning på én måte logisk, men på en annen måte nesten ikke til å tro – og for meg vanskelig å akseptere i enkelte øyeblikk.

Jeg måtte plutselig løpe for å rekke bussen tilbake til Arendal og fikk ikke sagt ordentlig takk og ha det til alle som var der på søndag – særlig de som arrangerte og de som ønsket oss velkommen og serverte oss mat. Tro meg, dagen satte dype spor i meg. Jeg håper vi møtes igjen. Jeg tar i alle fall med meg inspirasjon videre, mens jeg prøver – i denne fasen av livet – å bidra med noe skikkelig og menneskelig, der jeg før dyrket noe giftig og hatefullt.